Tirsdag klokken 14.00 norsk tid, braker det løs! Da skal NASAs første test av bæreraketten som etter planen skal frakte mennesker opp i rommet etter romfergen pensjoneres, gjennomføres. Raketten skal hete Ares 1. Denne testferden, som i all hovedsak er en analyse av hvordan raketten oppfører seg i første fase av oppskytingen, kalles Ares 1-X. På en Ares 1 vil første trinn bestå av en faststoffrakett, slik som på romfergen, men med 5 segmenter stablet oppå hverandre. Romfergens SRB’er har 4 segmenter. Ares 1-X har også 4, med en tom sylinder som 5. segment, dog med samme vekt. Andre trinn av raketten vil også bare være et såkalt «dummy stage», som egentlig bare er en konstruksjon som har samme form og vekt som den ferdige utgaven, men uten noe faktisk maskinvare inni.
Ares 1-X vil bli overvåket av et hundretalls sensorer på vei opp, og disse dataene vil bli analysert nøye for å forbedre Ares 1, når den tid kommer. Det er derimot store sjanser for at hele Ares 1 blir vraket, nå når Obama skal stake ut ny kurs for NASA de neste årene. 1-X vil uansett være en nyttig test for å lære mer om hvordan best bygge raketter.
Når jeg og Andreas var i USA var 1-X ferdig montert i VAB, og hvis vi hadde fått utstedt pressekortene våre tidsnok, skulle vi fått besøkt VAB og stått på oppskytingsplattformen Ares 1-X står montert på.
Raketten ble rullet ut til utskytningsrampe 39-B på Kennedy Space Center den 20. oktober. Dette er den andre av to ramper på KSC, og den motsatte av den Christer og mannskapet tok av fra med Discovery. Siste romfergeoppskyting fra rampe 39-B var faktisk Christers første ferd, STS-116 i 2006. Etter 116 har rampen vært under modifiseringer for å kunne skyte opp Ares-raketter.
David Waters, Leroy Chao og Miles O’Brien vil holde en livesending på SpaceflightNow.com, produsert av Kate Tobin, og allerede nå er det live video fra Ares 1-X, på deres hjemmeside.
Å lande med romfergen er en litt annen opplevelse enn landing med en traust Boeing 737 på Gardermoen. For det første er det gode sjanser for at landingen med romfergen blir en del mykere enn mange av de mildt sagt spenstige landingene man opplever fra tid til annen når man er ute på tur. En annen ting er at romfergen ikke har motorkraft på tur ned. Den er verdens største og raskeste seilfly. Et elendig seilfly hvis man ser på flyveevnen, med en glideratio på kun 4:1. Det vil si at for hver 4. fot romfergen beveger seg fremover, mister den 1 fot høyde. John Young, romfergens første kommandør beskrev romfergen kort som en flyvende murstein.
Som mye annet innen romfart er også landingen ganske ekstrem. Romfergen går som kjent i bane rundt jorden med en fart på 28 500 km/t. Før hjulene tar bakken skal farten være nede i rundt 200 knop, ca 360 km/t. Med andre ord er det mye fart som skal vekk.
Romfergen har tre områder som hovedsakelig brukes for landing. I teorien kan den lande på hvilken som helst flyplass i verden med lang nok rullebane, og som ligger innenfor banen til romfergen. Men de tre som brukes er Kennedy Space Center i Florida, Dryden Flight Research Center ved Edwards Air Force Base i California, og White Sands Space Harbor i New Mexico. KSC er førstevalget, da romfergen kan taues rett inn i hangaren igjen. Edwards er andrevalget, og romfergen lander her tritt og ofte. Tredjevalget White Sands har blitt brukt kun en gang, på STS-3 i 1982.
Før romfergen starter bremserakettene som får den ut av banet, må været være i orden. Romfergen har veldig spesifikke og strenge kriterier for hvordan været skal være, blant annet kan det ikke regne, og det kan ikke være antydninger til tordenskyer innenfor en radius av 50-60 kilometer fra rullebanen.
Når været til slutt er godkjent av bakkekontrollen får mannskapet beskjed om å utføre det som kalles «deorbit burn». Da snur romfergen seg rundt med bakenden først, og avfyrer de to banemanøvreringsmotorene. De bremser romfergen med rundt 300 km/t. Når farten er på over 28 000 km/t høres det ikke mye ut, men det er nok til at romfergen begynner å miste banehøyde. Deorbit burn gjøres nesten på andre siden av jorden fra der den skal lande, og gjøres nesten akkurat en time før landing.
Det er denne fasen varmeskjoldet, som består av fliser på undersiden av romfergen, er til for. Før romfergen treffer atmosfæren snur den seg så nesa står med 40 graders vinkel oppover, og varmeskjoldet mot fartsretningen. Når romfergen passerer 400 000 fots høyde, passerer den det som kalles Entry Interface. Da er det nok molekyler rundt romfergen til at man regner det som at den er i atmosfæren. På grunn av at romfergen da treffer atmosfæren med en fart på Mach 25, 28 000 km/t, rekker ikke luftmolekylene som romfergen treffer å komme seg vekk fra den. Det som da skjer er at luftmolekyler foran romfergen blir kraftig komprimert, og de varmes opp. Mens romfergen kommer dypere inn i atmosfæren, øker også antallet molekyler. Temperaturen blir etterhvert så høy at molekylene rives fra hverandre, og det dannes plasma rundt romfergen. Temperaturen er godt over 1500 grader Celsius.
For å styre romfergen mot målet, enten KSC eller Edwards, foretar den seg en serie roll reversals. Den svinger først hardt over til en side, så over til den andre, og tilbake igjen, ofte på vinkler opp mot 90 grader. Sett utenfra ser disse manøvrene mer ut som når man bruker sideror på et fly, der nesen svinger fra høyre mot venstre. Dette er fordi romfergen svinger rundt fartsvektoren, og ikke rundt lengden av romfergen.
Når romfergen er i en høyde av rundt 50 000 fot begynner den å nærme seg rullebanen. Det er også i denn høyden romfergen etterhvert får fart under Mach 1. Da tar kommandøren over manuell kontroll. For å sikte seg inn på rullebanen foretar romfergen en stor sving, stort sett rundt 200-270 grader, før den retter seg ut og er siktet inn på rullebanen. Denne svingmanøvren kalles å fly rundt Heading Alignment Circle’n, eller HAC. Det er også en tradisjon at piloten får ta over styringen noen sekunder under denne manøvren.
Når romfergen kommer ut av HAC er høyden litt over 10 000 fot, og farten på rundt 300 knop. Kommandøren, som navigerer etter et såkalt Heads Up Display, en klar glassplate som det projiseres små tegn, som sier hvor han skal fly på, setter nesa i et stupdykk 20 grader nedover. Et vanlig passasjerfly har en vinkel under innflygningen på 3 grader. I tillegg er nedstigningsraten på 10 000 fot i minuttet, som er 20 ganger høyere enn for et passasjerfly. Kommandøren sikter på et punkt ca 2 kilometer fra der rullebanen starter. Som sagt har ikke romfergen motorer å bruke, så her gjelder det å treffe på første forsøk. I 2000 fots høyde starter han å trekke romfergen ut av stupdykket. 300 fot over bakken feller piloten ned landingshjulene. Romfergen passerer kanten på rullebanen i en høyde av ca 50 fot, og hvis alt er perfekt tar hovedhjulene bakken ca 2000-2500 fot inn på rullebanen, med en fart på 195-205 knop, avhengig av tyngden på romfergen når den lander. Nesehjulet roteres ned på bakken når farten passerer 185 knop, og bremseskjermen felles ut bak romfergen.
STS-128
Når det gjelder STS-128 så landet Discovery på rullebane 22 på Edwards AFB den 12. september klokken 02.53 norsk tid. Dette var andre dag med landingsforsøk, etter at begge landingsforsøkene på KSC dagen før ikke ble gjennomført pga dårlig vær. NASA hadde ikke aktivert Edwards denne dagen. Heller ikke dag 2 så det bra ut på KSC, og det ble derfor California for gutta ombord. Dette var forøvrig Rick Sturckows andre landing på Edwards, da hans første ferd som kommandør, STS-117, også landet her. I et intervju jeg hadde med ham for kort tid siden var det ikke noen spesielt stor skuffelse å måtte lande i California. Både han og pilot Kevin Ford var stasjonert der som testpiloter før de ble astronauter, så det var på mange måter som å komme hjem. Skuffelsen er nok størst for familiene, da de som vanlig ventet tålmodig i Florida.
Ja, må bare beklage at det har blitt dårlig med oppdateringer i det siste. Siste innlegg var jo fra første dag med landingsforsøk, og man kan jo nesten få inntrykk av at Christer og gjengen fortsatt sirkler rundt jorda og venter på godværet.
Neida, det er ikke så ille. De landet neste dag, men siden været fortsatt var dårlig i Florida ble det landing ved Edwards AFB i California.
Det gjenstår fortsatt å skrive en del om ferden. Jeg skal skrive en art ikkel om STS-128 for bladet ROMFART, og istedet for å legge ut noen flere oppdateringer her fra hver enkelt dag under ferden, vil jeg laste opp artikkelen så fort den er ferdigskrevet.
Senere i dag vil jeg skrive litt mer om landingen, og hvordan romfergen kommer seg ned på bakken igjen
På grunn av for høy vind, og sjansen for regnvær i området, ble første forsøk avblåst. Neste forsøk blir derfor rundt klokka 02.40 norsk tid. Jeg er ikke så veldig optimistisk egentlig. Forsøk 2 blir i så fall en nattlanding, og værkriteriene er mye strengere når det gjelder å lande i mørke. Slik været er nå er det liten sjans for at det blir noe av. Jeg satser nok mer på at det blir utsettelse til i morgen kveld istedet.
EOM er NASAs fortkortelse for landingsdagen. Discovery er nå på sitt nest siste omløp rundt jorden. Hvis alt går etter planen vil Rick Sturckow og mannskapet hans lande på Kennedy Space Center klokka 01.05 norsk tid.
Det ser derimot litt usikkert ut. Florida-vær er som alltid vanskelig å spå, og for øyeblikket er sidevindene ved rullebanen for kraftig, og det er noen regnbyger som popper opp rundt omkring. Discovery har i dag 2 forsøk på å komme seg ned. Det neste forsøket blir drøyt halvannen time etter første forsøk, og vil i så fall være i mørke.
Hvis det ikke blir landing i dag, må Discovery vente et døgn. I morgen vil også Edwards AFB i California bli kalt opp som en mulig landingsplass. Kennedy er alltid førstevalget, da Discovery kan komme seg raskere inn i hangaren sin. En landing på Edwards koster NASA noen millioner ekstra. Da blir Discovery hentet hjem på ryggen av en ombygd Boeing 747, noe som tar omtrent en uke.
Henger litt på etterskudd med oppdateringene merker jeg, så får prøve å slå sammen så jeg kommer a jour.
Flight Day 4 var første hele dag tilkoblet romstasjonen. Hovedgjøremålene var å koble Leonardo til Harmony-noden, og gjøre klar til første romvandring dagen etter. Leonardo ble plukket opp av lasterommet på romfergen med romstasjonens robotarm, styrt av Kevin Ford, og sakte men sikkert ført til tilkoblingsporten på den siden som på fagspråket kalles nadir-enden av Harmony. Det vil si den tilkoblingsporten som peker ned mot jorden. De siste meterne ble alt gjort veldig sakte, og når Leonardo kom i kontakt med Harmony, aktiverte Christer Fuglesang systemet som kobler de to modulene sammen.
Mye tid gikk til å trykksette den såkalte vestibylen, som er området mellom «dørene» på Harmony og Leonardo. Så ble det sjekket at lufttrykket holdt seg. Når alt var klargjort ble lukene mellom de to modulene åpnet. Christer Fuglesang og Frank De Winne var de to første inne i modulen. De hadde på seg beskyttelsesbriller og munnbind, i tilfelle noe skulle ha løsnet under oppskytinge og flyte rundt så de kunne fåtte noe i hodet, i tillegg til at luften inne der ikke er helt perfekt før de får luftet ut av den. Modulen har tross alt vært forseglet i nærmere to måneder, så litt dårlig luft er vel å forvente.
Astronautene kom raskt i gang med å begynne å overføre last fra Leonardo og rundt på romstasjonen. Christer er Load Master, som vil si at han har ansvaret for å holde oversikt over hva som er overført og ikke, og at de kommer gjennom timeplanen for å overføre lasten.
For Danny Olivas og Nicole Stott sin del gikk en del tid til forberedelse av neste dags romvandring. De satte opp romdraktene sine i romstasjonens luftsluse, kalt Quest. Dette er en modul som har vært på romstasjonen siden 2001. Den sitter ca «midt på» romstasjonen, på høyre side av Node 1, Unity. Unity var forøvrig første amerikanske del av romstasjonen som ble skutt opp. Det var på STS-88 i 1998, som også var STS-128 kommandør Rick Sturckow sin første romferd.
Flight Day 5 bestod av EVA 1, den første romvandringen, og overføring av last fra Leonardo og Discovery til romstasjonen. Nicole og Danny hadde som viktigste oppgave på denne romvandringen å koble fra en tom ammoniakktank på venstre side av rammeverket som går på tvers av romstasjonen. Ammoniakk brukes som kjølevæske på romstasjonen, og er veldig viktig for at ting ikke skal overopphetes. Frakoblingen gikk utmerket, og på slutten av romvandringen var den festet til romstasjonens robotarm, der den skulle være til EVA 2.
Den andre hovedoppgaven var å koble fra noen eksperimenter som satt på utsiden av det europeiske Columbus-laboratoriet. Eksperimentene var gjort ferdige og derfor skulle de tas med ned til jorden igjen. Disse eksperimentene ble kalt EuTEF (European Technology Exposure Facility) og MISSE (Materials on International Space Station Experiment). Romvandringen varte i overkant av 6 timer og 30 minutter.
Mannskapet på STS-128 har hver dag filmet en del med et HD-videokamera de har med seg ombord. På slutten av hver dag har de sendt små snutter fra dagen med høydepunkter, sett fra deres synsvinkel. Disse er ofte mye mer interessante og underholdende enn Flight Day Highlights fra NASA TV.
Dagen startet for mannskapet på Discovery søndag 30. august klokka 19.29 norsk tid. Dagens wake-up call var «Made to Love» med TobyMac, spilt for Nicole Stott. Dette var en stor dag for hennes del. Hun skulle nemlig ta over for Tim Kopra som medlem av Expedition 20 på romstasjonen.
De første timene denne dagen gikk med til en serie med små manøvre for å få Discovery nærme romstasjonen. Den viktigste manøvren kalles TI Burn, eller Terminal Initiation Burn, som sender Discovery på en kurs som ender rundt 600 fot, eller 200 meter under ISS.
Da Discovery kom hit, foretok romfergen en sakte backflip, for at mannskapet på romstasjonen kunne ta bilder av romfergens varmeskjold, igjen for å sikre at alt er i tipp topp stand. Etter manøvren var ferdig tok Rick Sturckow over spakene fra datamaskinene, og manøvrerte Discovery opp foran romstasjonen. Derfra fløy han romfergen sakte inn mot romstasjonens fremste dokkingport, PMA-2 (Pressurized Mating Adapter 2), som sitter fremst på Node 2, kalt Harmony. Harmony er en seksjon av romstasjonen som har koblingsporter på alle sider, så det kan kobles til andre moduler. Her er blant annet den europeiske Columbus-modulen og japanske Kibo koblet til.
De siste meterne nærmer Discovery seg med en fart på kun 0,1 meter i sekundet. Det er to ganske tunge fartøy som treffer hverandre, så farten må være så liten som mulig for ikke å overbelaste noe. Da dokkingringen med gripekrokene fikk kontakt, aktiverte Christer Fuglesang hektene som gjorde at Discovery festet seg til romstasjonen. Så ble dokkingringen trukket tilbake, og luftslusen på romfergen og PMA-2 ble koblet helt sammen. Dette kalles hard dock.
Etter astronautene fikk kontrollert at koblingen mellom de to fartøyene var tett, og at alt var i orden, ble lukene mellom romfartøyene åpnet. I følge svenske medier bød Christer blant annet på kjekssjokolade kort tid etter ankomst.
Denne dagen var også Discoverys 25-års dag. Hennes første ferd var STS-41D, som hadde oppskyting 31.august 1984. Mannskapet den gang bestod blant annet av Mike Coats, som i dag er sjef på Johnson Space Center, og som jeg snakket på en mottakelse i Florida forrige søndag. STS-128 er Discoverys 37. ferd, og etter denne har hun igjen to ferder.
ISS sett fra Discovery, på vei til sammenkoblingen av de to fartøyene
Discovery, enten før eller etter backflipen. Lastemodulen Leonardo ses bakerst i lasterommet til Discovery
Her foretar romfergen sin backflip, kalt RPM, eller Rendezvous Pitch Maneuver.
Mannskapet våknet opp klokken 20.29 norsk tid, lørdag 29. august, til låta «Back In The Saddle Again» av Gene Autry, spilt for kommandør Rick Sturckow. Dette med å spille av låter tiltenkt enkelte av astronautene er en tradisjon som går helt tilbake til 60-tallet.
Dagens gjøremål var disse:
FD2: TPS Inspection and Rendezvous Prep
– OBSS TPS Survey and OMS Pod Digitals. OBSS er Orbiter Boom Sensor System, en 15 meter lang kanadisk bygd bom med forskjellige sensorer og lasere på, som romfergens robotarm kobler seg til, og som mannskapet bruker til å skanne romfergens varmeskjold (TPS, Thermal Protection System) som består av fliser og karbonpaneler, for å se om det har oppstått skader under oppskytingen.
– NC2 & NC3. Hva NC står for husker jeg ikke i farten, men skal se om jeg finner ut av det. Navnet er uansett ikke så viktig. Dette var to små manøvre gjort for å justere Discoverys bane, så de ville ta igjen Den internasjonale romstasjonen til korrekt tid. Discovery måtte «ta igjen» romstasjonen, og gikk derfor i en lavere bane. Ting som går i lavere bane har høyere fart enn noe i en høyere bane, og slik tok Discovery gradvis igjen stasjonen. Etter som de kommer nærmere ble banen justert høyere og høyere til den var så å si lik som romstasjonen sin.
– EMU Checkout. EMU er Extravehicular Mobility Unit. Det vil si romdraktene som Christer, Danny og Nicole skal bruke på romvandringene sine. I løpet av dagen sjekket Danny og Christer at alle draktene var i orden og klargjorde dem for bruk.
– C/L Camera Install, Docking Ring Extension, Rendezvous Tool Checkout. Dette går stort sett på forberedelser til sammenkoblingen med romstasjonen neste dag. C/L (Centerline) Camera Install vil si installeringen av et kamera i luftslusen på romfergen, som Rick Sturckow skulle bruke til å navigere Discovery inn til en sammenkobling med romstasjonen. Docking Ring Extension vil si at de setter ut en slags ring på toppen av luftslusen, med noen slags kroker som tar tak i romstasjonen, og et sett med fjærer som demper farten i mellom de to fartøyene når de kommer i kontakt. Rendezvous Tool Checkout vil si en sjekk av ulike verktøy de bruker under sammenkoblingen, deriblant en laser for å måle fart og avstand til romstasjonen, ikke ulik den laseren UP sitter med under trafikkontroller, men denne varianten er nok et par hakk dyrere.
– MPLM Pressure Check. Dette vil si at de sjekker at Leonardo, den store lastemodulen de har med seg, holder rett lufttrykk. Den skal installeres på romstasjonen på Flight Day 4.
Størsteparten av denne dagen gikk med på å undersøke varmeskjoldet på Discovery. Etter Columbia-ulykken i 2003 er dette rutine på alle ferder med romfergen.
Danny Olivas under EMU Checkout
Jose Hernandez på Discovery sitt flight deck, under inspeksjonene av varmeskjoldet med romfergens robotarm
Under er en video med Flight Day 2 highlights fra NASA TV
Oppskytingen har jeg jo skrevet litt om fra vår synsvinkel allerede, men ikke fra et rent ferdsstandpunkt. Selvfølgelig var oppskytingen den største og viktigste hendelsen i STS-128 sin første flight day.
Mannskapet sto opp rundt klokken 13.00 lokal tid på ettermiddagen for å gjøre seg klare. På grunn av oppskytingstidspunktet hadde de den siste uken forskyvet døgnrytmen sin slik at de var opplagte til de skulle av gårde. Etter en lettere frokost (i følge en del astronauter jeg har snakket med spiser de fleste ganske lite. Kanskje ikke så rart når de kun få timer senere skal stroppes fast i en rakett fylt med flere millioner liter med høyeksplosivt drivstoff), fikk kommandør Rick Sturckow, pilot Kevin Ford og ferdsspesialist 2 og flight engineer Jose Hernandez en værbriefing, mens de andre begynte å få på seg de oransje oppskytings/landingsdraktene.
20.06 gikk de ut av Operations and Checkout-bygningen (O&C) på Kennedy Space Center og gikk ombord i Astrovan’en som skulle kjøre dem ut til rampen. For et bilde av astronautene foran vanen, se innlegget om walkout. Drøyt 20 minutter senere var de fremme ved Launch Complex 39A der Discovery sto klar til oppskyting. De tok heisen opp til 195 fots-nivået, hvor gangbroen over til romfergen befinner seg. Rick «CJ» Sturckow var førstemann ombord, og etter dette gikk de ombord annenhver til mid deck og flight deck. I «øverste etasje» altså flight deck, satt CJ, Kevin Ford, Patrick Forrester og Jose Hernandez. Nede på mid-deck satt Danny Olivas, Christer Fuglesang og Nicole Stott.
Klokken 23.50 startet nedtellingen etter siste pause, på T-9 minutter. Ved T-7 min og 30 sek ble gangbroen over til romfergen svingt unna. Ved T-5 min startet pilot Kevin Ford aktiveringen av romfergens tre APU’er, eller Auxillary Power Unit. Det disse gjør er å lage hydraulisk trykk til hovedmotorene, så de kan vri seg under oppskytingen for å styre romfergen, og til rorene på vingene i tilfelle romfergen må nødlande et sted. Ved T-2 min og 30 sek ble den såkalte «beanie cap»-en tatt vekk. Dette er en ventil som sitter over toppen av romfergen, på en lang arm, for å ventilere vekk oksygen som fordamper inni tanken.
Ved T-31 tok datamaskinene ombord på Discovery over styringen av nedtellingen. Romfergen har datamaskiner, kalt General Purpose Computers, eller GPC. 15 sekunder før liftoff startet dumpingen av over 1 million liter vann i den store flammegraven under romfergen, og på oppskytingsplattformen. Dette er for å dempe lydbølger som blir reflektert opp til romfergen igjen. 10 sekunder før start skytes gnister ut under hovedmotorene for å brenne vekk hydrogen som kan ha samlet seg der. 6 sekunder før start, fyrte de tre hovedmotorene opp, og i løpet av de neste sekundene ble gasspådraget satt opp til 100%. Når datamaskinene registrerte at alle tre fungerte utmerket, ble startsignalet sendt til de to hvite faststoffrakettene om å starte ved T-0, og romfergen tok av med et brøl.
2 minutter senere var faststoffmotorene tomme for drivstoff og ble separert fra romfergen. Hovedmotorene tok seg av resten. 8 minutter etter liftoff hadde Discovery riktig fart, rundt 28 000 km/t, eller 7 km/s, og motorene ble slått av. Dette kalles MECO eller Main Engine Cut Off. Det siste minuttet var G-belastingen på 3G.
Astronautene startet jobbingen med en gang, og før de kunne ta kveld måtte datamaskiner, nettverk og skrivere settes opp, draktene skulle av og en del av setene skrus ned og pakkes vekk. Totalt var det ca 6 timer med arbeid etter astronautene kom opp i bane.
Her sitter flere av sjefene i NASA, deriblant NASAs nye administrator Charlie Bolden helt bakerst, i Launch Control Center i påvente av oppskytingen.
Discovery kort tid etter liftoff. Dette er nesten samme utsikten vi hadde, bare at vi sto på taket på bygningen til CBS, som ligger noen få meter bak fotografen som tok dette bildet.
Langtidseksponering som virkelig får frem hvor lyst det blir under oppskytingen. (Alle bilder: NASA)
Da var vi hjemme. Nå sitter jeg hjemme i stua og kan endelig slappe av etter en helt storslått tur!! Utover nå kommer jeg til å skrive om ferden til Christer. Flight Day 1 med oppskytingen, og Flight Day 2 med inspeksjonene av varmeskjoldet er allerede unnagjort, mens Flight Day 3 med sammenkobling til Den internasjonale romstasjonen er så vidt underveis nå. Så det er nok å skrive om!
Jeg satser også på å legge ut litt flere bilder fra turen, på en egen side til høyre her, i løpet av uken. Vi tok også en liten filmsnutt med et vanlig fotoapparat av oppskytingen som jeg kommer til å laste opp. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å være der, men det er bedre enn ingenting
Her er ihvertfall NASA TV sin versjon av oppskytingen av STS-128. Enjoy!!
Fyyyyyy f… for et syn og for en opplevelse!!! Da klokka nådde T-6 sekunder begynte det å gløde oransjt under Discovery i det romfergens tre hovedmotorer våknet til liv. Klokka telte videre og når den nådde 0 startet spetakkelet for fullt. I løpet av et tidels sekund lyste romfergen, med sine tre hovedmotorer og to faststoffraketter opp Cape Canaveral som om det var midt på lyse dagen! Man ble nesten blendet av det skarpe lyset fra de enorme flammene ut fra faststoffrakettene.
Sekunder senere kunne vi høre et brøl som bare ble høyere og høyere, til hele bygningen praktisk talt sto å ristet. Lydbølgene fra romfergen slo i brystet mens den fortsatte raskt oppover. Det hele går egentlig ikke an å beskrive, det MÅ oppleves!!! Sjef på Kennedy Space Center, og tidligere astronaut Bob Cabana sa noe veldig sant noe på en av mottakelsene på søndag. «You don’t watch a launch – you experience it!»
Nå er spenningen virkelig til å ta å føle på her!! Været ser helt strålende ut, og Discovery er klar som et egg for oppskyting i kveld. I naborommet sitter Bill Harwood å gjør seg klar til å gå på lufta på CBS når Discovery tar av, og Andreas sitter å hopper av spenning i sofaen her.
Om kort tid gjør Pete Nickolenko en countdown readiness poll der han spør de ulike launch controllerne om de gir klarsignal for oppskyting. Det er nå akkurat 23 minutter til oppskyting, og 14 minutter til Discovery går ut av pausen ved T-9 minutter.
Neste blogginnlegg blir mest sannsynlig enten etter det har blitt en scrub (håper inderlig ikke det skjer nå!!), eller Discovery har tatt av!
Mannskapet er ombord i Discovery, og det ble akkurat gitt klarsignal for å stenge igjen luka til Discovery. Det innebærer i første omgang å ta ut brettet astronautene har brukt til å krabbe inn i Discovery, kalt stupebrettet, før de vasker kantene av luken med alkohol for å få vekk eventuelle smårusk som ligger der. Så blir luken stengt, og det blir gjort flere tester for å være sikker på at luka er tett.
Været blir stadig bedre, og væroffiser Kathy Winters ga akkurat oppskytingssjef Pete Nickolenko en oppdatering, hvor det ble sagt at været vil fortsette å utvikle seg i riktig retning.
Closeout crew'et er de som har ansvaret for å få astronautene stroppet fast i setene sine, og som stenger luka til Discovery. Her står de i det såkalte White Room, med luken inn til Discovery i bakgrunnen. Maksimum antall personer her inne er 4 stykker. Kameraet bruker en veldig til vidvinkellinse så det er egentlig ganske mye mindre plass enn det ser ut til
Christer driver å får på seg fallskjermen sin. I bakgrunnen står Pat Forrester og venter på å gå ombord, og ta plass på flight decket på Discovery
Christer på vei opp i setet sitt på mid deck'et på Discovery. Setet hans er i midten. Fremst i bildet sitter Nicole Stott og bakerst sitter Danny Olivas
sts128.wordpress.com 